Dette er et utdrag av hva jeg har skrevet i ‘tankedagboka’ mi. Dette er hva jeg skrev for en uke sida:
“Selv om jeg har besøk, så er ikke tankene borte, langt ifra, de er veldig fremtredende. Tankene forfølger meg, konstant. Jeg ser døden i alt. Jeg kjenner smerte i alt. Jeg ser løsninger og utveier i ALT. Veien ut av et liv jeg ikke takler stort lenger. Det gikk i fjor, så det går vel i år også. Når skal elendigheten ta slutt? Når skal jeg tørre og ta sjansen? For denne jenta her er helvettes feig, virkelig. Jeg har aldri turt noen ting, jeg bare følger alle andre. Kan jeg følge andre inn i døden også? Jeg har mistet 3 venninne, de fikk dø. Det er urettferdig når mennesker som virkelig vil leve livet, ikke får love. Så sitter jeg igjen her, og omtrent tilber døden, men jeg får ikke lov å dø. Det er noe som stopper meg, noe som ikke vil at jeg skal dø. Men hva om jeg bare tok sjansen? For hva vet vel jeg om hva jeg har i vente? Jeg mixer og tester med disse tablettene jeg har, og våkner opp med skikkelig hangover dagen etter. Hvem vet, kanskje jeg endelig treffer blink? Jeg spiller russisk rulett med meg selv, når skal det gå galt? Eller fra min side, når skal det gå rett vei?? Jeg er redd, men hvem er ikke det i et slikt sjanse spill? Jeg er redd for å bare nesten klare det, og bli bragt til livet igjen. Jeg skjønner ikke de som vil leve, hva slags verden lever de i?
Alt jeg ser rundt meg er en grå og kjedelig verden, hvor barn gråter blod og og det regner torner. Gatene er fulle av djevelens tjenere og ingen er til å stole på. Man kan se det i øynene dems, de har øyne som brenner. Det er ikke gull alt som glitrer, men jeg har sluttet å stole på folk. Jeg bare later som. Det finnes bare et fåtall av disse menneskelignende vesnene som er til å stole på, og hvorfor kan man det? De er redde, akkurat som meg. Har de kanskje sett djevelens sanne ansikt? Har de sett døden? Tviler, da hadde de også lengtet etter den. Friheten!
Jeg er så lei av alle løgnene. Jeg er lei av å være den som blir løyet for, den dumme lille jenta som ikke skjønner en dritt. Nei de kan tro jeg ikke skjønner, men jeg vet mer en de vet at jeg vet. Jeg vet alt, de kan ikke skjule noe for meg. Jeg vet hvorfor de lyver, de lyver ikke for å skjule sannheten. De lyver for å vise at de har makt til det. De lyver til meg fordi jeg ikke er verdt mer enn den feige lille løgnen. Jeg ikke verdt sannheten. Sannheten er hard, den er vanskelig å ta inn over seg, og uansett hvor mange løgner de kommer med, så endrer ikke det sannheten. Verden er full av løgner. Jeg avskyr verden. Jeg vil ikke være en del av den. Men her er jeg. Lever på en løgn om at alt er bra. Ja jeg er en løgner jeg å, jeg er ikke bedre enn de andre.
Jeg er dømt, jeg skal til helvette. Jeg vil ikke dit. Og Odin skal hjelpe meg ut av det stedet. Helvette er ikke noe verre eller bedre enn det stedet jeg lever på nå, dette er helvette på jord. Jeg har kanskje gjort meg fortjent til det. Jeg lever i en jungel. Verden er grå der ute. Her inne er den grønn, små grønne trør, levende trær, som snakker. Rart ikke sant? Og jeg har spurt, hvordan har det seg at de kan snakke, men jeg får bare til svar ‘hvorfor skinner sola?’. Men sola skinner ikke. Den skinner ikke. Den er død, akkurat som resten av verden. Og før jeg vet ordet av det er hele byen begravet i hvit sand, og her sitter jeg som i en oase, og det er bedre å være her enn der ute. Det vet jeg jo fra før, men at verden er så brutal det hadde jeg ikke trodd. Men jeg vet hva som hjelper når jeg blir lei av alt. Små rosa tabletter. Jeg ti, kanskje tjue av de. De gjør susen. De snakker de å. Det er komisk. Alt snakker her inne, nesten hvertfall. Alt snakker og jeg er ikke redd for de. Men jeg skammer meg. Jeg skammer meg for hva jeg har blitt, og det går plutselig opp for meg at alt dette, alt rundt meg, det finnes ikke lenger. Denne oasen, den blir borte, og jeg sitter igjen med hvite vegger og svarte vinduer. Og jeg gråter, for trærne løy til meg de å. Hvorfor skal alle lyve til meg??”
Må være vondt ha d slik.. klem til deg søte
*mosekoser*
Jeg lyver ikke for deg jeg hvertfall… Jeg vet det er vondt.. Og jeg håper du får det bedre snart… Du må bare ikke miste håpet helt.. La det hvile inni deg, og ta det fram når du ikke føler du har det.. Jeg tenker på deg.. Klem
Uff… føler med deg… Du må ha det vondt, virkelig vondt.
Skulle ønske du fikk det bedre.. Så fort som mulig.
Du skriver sterkt… Så andre kan se, det du ser… Sterke saker dette her.. virkelig..
Ikke gi opp håpet.. Ikke gi opp livet…
Du betyr masse for mange! Det er jeg skker på!
Sender gode vibber til deg..